ARKITEKTUR N 2/14

Den alternative arbeidsplassen

Tekst Ellen Ledsten

Planleggingen av kontorer og kontorarbeidsplasser har vært i utvikling siden landskap og stillerom først utfordret norske cellekontorer for et par tiår siden. Ellen Ledsten har sett på utviklingen av kontorutforming her til lands, og går gjennom løsningene i DNBs nye hovedkvarter.

Det har gått mer enn 15 år siden flere større norske bedrifter begynte å leke med tanken om alternativer til det tradisjonelle cellekontoret. Åpne kontorlandskap i Norge dreide seg tidligere ofte om salgsarbeidsplasser på sterkt komprimerte arealer, med labyrinter av høye skjermvegger og lite fokus på samhandling blant de ansatte. Men på slutten av 1990-tallet så man en klar tendens: de mest fremoverlente bedriftslederene ville teste ut tettere samarbeid og mer sosial deltagelse, samtidig som de håpet på en effektivisering av arealbruken. Disse mer åpne arbeidsformene har hatt mange navn: åpne arealer, det fleksible kontoret, aktiv arbeidsplass etc. Ingen av løsningene er like, og ikke alle er like åpne, selv om de er definert som alternativer til cellekontoret. Jeg har valgt å kalle de de nye arbeidsformene alternative arbeidsplasser, fordi de alle sammen dreier seg om forskjellige tolkninger av et sted der det arbeides.

Erfaringer og forskning

Hva har så skjedd i løpet av denne erfarings-perioden, og er det mulig å trekke noen slutninger om hva som er gode og dårlige arbeidsplassløsninger i dag? Det er utført lite forskning på dette området i Norge og interiørarkitekter og arkitekter har, så vidt meg bekjent, ingen representative forskningsrapporter å støtte seg til i arbeidet med alternative arbeidsplasser.

Knut Inge Fostervold ved Universitetet i Oslo trekkes gjerne frem av media som en kapasitet på området, men når jeg går gjennom materialet han refererer til, er mye av det fra før vi kom i gang med nye kontorløsninger i Norge, og andre rapporter er hentet fra utlandet. (*1)

De fysiske løsningene vi har valgt hos oss har ofte lavere tetthet og bedre lys- og luftkvalitet enn det man finner andre steder, der store arealer med mange arbeidsplasser og høye skjermvegger har vært dominerende. Fostervold er negativ i sine konklusjoner rundt det han kaller ”kontorlandskapet”, og dette har dessverre farget mange oppslag i media.

En masteroppgave av Kjell Ivar Fjellestad ved Fakultet for arkitektur og billedkunst ved NTNU er mer interessant fordi den belyser mange relevante problemstillinger uten å gi bastante svar.

I denne oppgaven går det tydelig frem hvor vanskelig det er å få frem entydige forsknings-resultater på dette området, som er svært mangfoldig og har mange parametere. Hans egen oppgave har ikke stort nok undersøkelsesmateriale til å kvalifisere som forskning, men han konkluderer likevel med at alternative arbeidsplasser og cellekontor har både fordeler og ulemper.

Siri Hunnes Blakstad (som også var veileder for Fjellestad), Morten Hatling og Arne L. Bygdås, leverer også en god drøfting av positive og negative effekter ved åpne arealer i en rapport de presen-terte på European Facilities Manage-ment Conference i 2009. De konkluderer ikke overraskende med det samme, at konsentrasjonsarbeid utføres mest effektivt i enerom, men at kunnskaps-overføring og informasjonsflyt fungerer best i alternative arbeidsarealer. De kommer også med et viktig poeng: at det er stor forskjell på hvilke arkitektoniske egenskaper de forskjellige lokalene har, men at dette ikke har vært et parameter innen norsk forskning. (*2)

Men på tross av at media ofte har fokusert på det negative, har utviklingen bare gått én vei: bort fra cellekontorer og over til alternative arbeidsplasser. De som jobber med dette til daglig, for eksempel arkitekter og interiør-arkitekter, kan konstatere er at det stort sett ikke bygges kontorbygg med rene cellekontorløsninger lenger. Nasjonalt og internasjonalt ser bedriftsledere at alternative arbeidsarealer fungerer og gir mange positive ringvirkninger i forhold til trivsel, kostnader, markedsføring og for å tiltrekke seg nye arbeidstagere.

Tiden er inne for å legge diskusjonen cellekontor kontra alternative kontor-løsninger død, og i stedet rette blikket fremover og spørre hvordan den mest optimale alternative arbeidsplassen kan utformes. For å få et bilde av hvilke muligheter og forutsetninger vi har i dag, kan det være nyttig å se på hvordan den alternative arbeidsplassen har forandret seg de siste 15 årene.

Bakgrunn

SINTEF Byggforsk-seriens hefter 334-210 og 344.212, "Strategier for valg av kontor-løsning", er fra 2001, og viser eksempler som nå er 10-15 år gamle. Eksemplene viser planløsninger med kombinasjoner av cellekontor, sosiale soner og arbeids-plasser med store arbeidsbord. Disse prosjektene hadde gjerne en prosentvis fordeling mellom cellekontorer og åpne arealer. Store arkiv og personlig oppbevaring var et viktig tema. Mange ansatte var overfokuserte på private gjenstander som blomster, bilder og pyntegjenstander, tingene konkretiserte tapet av revir som de åpne løsningene førte med seg. Mange mente at de ikke kunne jobbe åpent, og avskjerming av arbeidsplassen var viktig for mange. Redselen for å miste sin private sfære på jobb var fremtredende, og privatsamtalen var et stort tema.

Arealene ble ofte forberedt for reversering til cellekontor dersom åpne løsninger skulle vise seg ikke å fungere. Tepper var forbundet med allergi, og til tross for de åpenbare akustiske fordelene ved et slikt gulvbelegg, var det vanskelig å få det godkjent av bedriftens verneombud.

Stasjonære pc’er med dype skjermer hadde lang påloggingstid og gjorde det vanskelig å flytte seg raskt til nye arbeidssituasjoner. Umiddelbar tilgang til oppslagsverk, gjerne ens egne, var viktig. Hevsenkbord var svært kostbare og var forbeholdt de som kunne vise til spesielle behov.

Grupperingene av arbeidsplasser var gjerne små, med grupper på to- fire bord. Postfordeling var også viktig og plasskrevende – foregangsbedriftene jobbet med løsninger for å få scannet posten og distribuert ut via internmail. Skillet mellom besøkende og ansatte var ofte udefinert, slik at arbeidsplassen ble utsatt for unødig trafikk og konfidensialitet kunne være problematisk.

Det var mye motstand mot nye løsninger internt i bedriftene, og til tider mye beslutningsvegring hos ledelsen. For oss interiørarkitekter kunne det å inspirere og veilede en bedrift i denne endringsfasen være en svært tung prosess.

Mot nye løsninger

Men etterhvert forsvant de resterende cellekontorene, og ble omdefinert til stillerom. Arbeidsarealene ble generalisert for å gjøre det enkelt å omrokere internt. Mange og varierte møterom ble viktig. Oppslagsverk ble digitalisert (de fire tykke telefonkatalogene ved hvert bord forsvant) og mange bedrifter gikk over til digital lagring av alle dokumenter. I dag har nesten alle arbeidstakere etter hvert fått mobiltelefon,

og fasttelefonene forsvinner. Bærbare datamaskiner gjør forflytning mellom arbeidsplassen og andre arbeidsområder enkelt. Nye flatskjermer og fraværet av oppslagsverk medfører at arbeidsbordene kan reduseres kraftig i størrelse. Hev/senk-mekanismer er blitt billigere og prisene på en profesjonelt tilpasset arbeidsplass er reduseret til en tredjedel.

Faste plasser med forholdsvis små grupperinger og noe avskjerming er fortsatt vanlig, men glemt er protestene om allergifaren ved tepper. Gode renholdsrutiner og kraftige ventilasjons-anlegg gjør at folk opplever at det er god luft i de alternative arealene, selv når de er teppebelagte.

I dag defineres arbeidsarealene i soner, og besøkende avgrenses til egne påkostede møteromsområder, ofte i tilknytning til kantine. Begrepet desk-løsninger er innført, med bord til 4-8 personer som skal jobbe i team. Fokus er rettet mot gode akustiske løsninger, og et mylder av nye akustiske produkter er kommet på markedet. Protestene mot alternative arbeidsplasser har avtatt; istedenfor lange internprosesser med diskusjoner for og mot cellekontor, holdes det informasjonsmøter med mulighet for konstruktive innspill og spørsmål vedrørende den nye arbeids-formen. Ansatte som har sittet i åpne arealer i andre arbeidsforhold, bidrar med positive holdninger. Bedriftene be-nytter gjerne den fysiske flytteprosessen som en anledning for interne endringer og økt samhandling. Endringene blir en profesjonalisert intern prosess som skjer parallelt med flytteprosessen. Strenge selvpålagte kjøreregler for oppførsel i åpne arbeidsarealer har etterhvert ført til at det er veldig stille ved arbeidsbordene – kanskje så stille at det hindrer noe av informasjonsflyten som er hoved-målet med alternative arbeidsplasser.

Nåtid – DNB-bygget i Bjørvika

Denne gjennomgangen av den alternative arbeidsplassen er basert på egen mangeårig erfaring med interiørarbeid i store norske bedrifter. Situasjonen vil nødvendigvis variere fra sted til sted, men min oppsummering kan kanskje belyse hvordan og hvorfor vi er kommet dit vi er i dag.
Et eksempel som jeg mener er representativt for hvordan store bedrifter tenker alternative arbeidsplasser nå, er DNBs nye hovedkvarter i Barcode i Bjørvika.

DNB-bygget, der Zinc AS har vært interiørarkitekt, signaliserer en holdnings-endring i bedriftens prioriteringer, og viser hvordan digitale hjelpemidler har forandret premissene i dagens arbeids-form. Zinc har vært en aktør i denne typen prosjekter lenge, og drar veksler på sin lange erfaring. De var med på hele programmerings- og prosjekterings-prosessen, og har hatt stor påvirknings-kraft både i utformingen og logistikken i bygget.

Ledelsen i DNB har valgt en fremtredende plassering i Bjørvika, et av Oslos dyreste og mest profilerte områder, og arkitekturen i deres nye hovedkontor er en del av bedriftens imagebygging.

Med en underdekning på arbeidsplasser på 15%, og free seating med kraftig fortetting av arbeidsplassene, er det mulig å ta seg råd til et bygg for 4200 ansatte midt i byen. For bare noen år si-den ville en samlokalisering av så mange ansatte betydd desentralisering, men både lokalisering og flotte lokaler benyttes i dag som trekkplaster for attraktive arbeidstakere. I dette prosjektet har det, ifølge interiørarkitektene, imidlertid ikke vært fokus på de ansattes medvirkning i prosjekteringsfasen.

Fellesarealene

Fellesarealene i dette bygget er store og varierte. En enorm underetasje med kantine og kaffestasjoner binder DNBs tre bygninger sammen og skal brukes til uformell møtevirksomhet og sam-handling med både interne og eksterne. Deler av arealet strekker seg opp over bakkenivå og slipper inn dagslys gjennom glassfasaden på gateplan. Store åpne trappeløp supplerer med mer lys og luftighet ned i fellesområdet. Kantinen er organisert som et imponerende matmarked, og deler av arealet er innredet som kafé. Enkelte områder er utformet med store sittebåser som gjør det mulig for en gruppe å sitte forholdsvis uforstyrret. Trådløst nett er en selvfølge, og gjør det mulig å arbeide hvor som helst i bygget. De som trives i en slik sosial setting kan i teorien utføre hele jobben sin her. En egen lekker á la carte-restaurant høyere opp i bygget supplerer mattilbudet dersom man ønsker en spesiell lunsj eller vil be en besøkende på middag. De store reposene i trapperommene mot fasaden gir i tillegg rom for sosiale soner i tilknytning til arbeidsarealene, alternative møtesteder innredet med kvalitetsmaterialer og -møbler. Under mitt besøk syder det av liv, og fellesområdet i underetasjen benyttes tydeligvis etter intensjonen. Jeg får assosiasjoner til en kontinental piazza, og det er imponerende å se hvordan interiørarkitekter og arkitekter har samarbeidet og løst et vanskelig areal under bakkenivå; dette fungerer både arkitektonisk og i en menneskelig målestokk.

Arbeidsplassene

Arbeidsplassene oppover i bygget er derimot svært enkle, og dekker åpenbart bare primærbehovene. Store områder med en tett layout av arbeids- og team-bord uten avgrensninger er en ny retning. Den samme løsningen ser vi i det nye Statoilbygget på Fornebu. Interiørarkitektene forklarer at ettersom fellesarealene også fungerer som en type arbeidsplass, er kontorplassene mindre viktige enn tidligere. Men arbeidsarealene oppleves umiddelbart som nedprioriterte og udefinerte, og jeg får assosiasjoner til det gamle begrepet kontorlandskap, minus tidligere tiders høye skjermvegger. Det kan synes vanskelig å arbeide konsentrert med en slik løsning, der teamarbeidsplasser og individuelle plasser ligger side om side.

Free seating gjør det imidlertid enkelt å bytte plass ved eventuelle forstyrrelser, og interiørarkitektene mener derfor at den tette layouten ikke er et problem blant de ansatte. Dette er ikke helt overbevisende, men en annen klar fordel med dette konseptet er selvfølgelig fraværet av rot. Ingen flytter rundt på private eiendeler, permer eller oppslagsverk – det er rett og slett upraktisk når man ikke har fast plass. Det papirløse kontoret, basert på digital lagring, har tilsynelatende blitt virkelighet – en smugtitt avslører at noen enslige skap fremdeles står tomme, selv lenge etter at bygget er tatt i bruk.

Hvorvidt denne typen pregløse fortettede arbeidsplasser vedvarer vil fremtiden vise. Kanskje er de et ledd i en prosess for å komme frem til noe helt annet? Kanskje form og materialvalg i de svært vellykkede fellesarealene hos DNB kunne vært videreutviklet ytterligere, og at alle delene av kontormiljøet dermed kunne vært innlemmet i et mer enhetlig konsept?

Nettopp dette er gjennomført hos Microsoft i Amsterdam. Der er hele kontoret ett eneste stort fellesareal, med mange skjermede alternative arbeidsmuligheter og -steder. Det er lett å tenke at dette er ekstremløsningen, med kraftig underdekning på enkeltarbeidsplasser til fordel for ukonvensjonelle arbeidsområder, men paradoksalt nok har arbeidstakerne i denne løsningen flere rolige kroker for konsentrasjonsarbeid enn de har i den fortettede og uavgrensede løsningen hos DNB.

Fremtid

Man kan forestille seg en universell løsning for den optimale arbeidsplassen. En løsning som gir tilnærmet optimale arbeidsforhold. Tilstrekkelig dagslys og utsyn, en liten gruppering mennesker avskjermet fra visuelt og akustisk sjenerende aktiviteter og trafikk. Likeverdige arbeidsbord og tilstrekkelig personlig lagring. Mange stillerom, møterom og inspirerende sosiale soner og ikke minst en egen arbeidsplass til alle…

Men kanskje passer denne idealarbeidsplassen best for dem som har vokst opp uten å være tilkoblet et nettverk 24 timer i døgnet? Kanskje de fremtidige behovene til den multitaskende tenår-ingen jeg har sittende hjemme i sofaen, med tre medier åpne på en gang, er noe helt annet? Fremtidens arbeidstaker er kanskje mer fleksibel og mer opptatt av interaksjon og mobilitet, og mindre opptatt av sin private sfære?

For å forstå mer av enkeltmenneskets behov, og for å gi de ansatte optimalt grunnlag for verdiskaping, er det satt i gang et forskningsprosjekt finansiert av Forskningsrådets program for Brukerstyrt innovasjonsarena (BIA): K2-Morgendagens arbeidsplass, under ledelse av Morten Hatling fra SINTEF. (*3)
Arkitekturpsykolog Oddvar Skjæveland representerer prosjekteier Mellomrom AS, og som en del av prosjektet jobber de med å utvikle et merke for god arbeidsplassarkitektur. Dette skal baseres på et kvalitetssystem som garanterer at merkede bedrifter og prosjekter har tenkt på det meste rundt arbeidsplass-arkitektur. Forhåpentligvis blir dette et godt hjelpemiddel også for interiørarkitektene, slik at vi kan utforme kunnskapsbaserte omgivelser for de menneskene vi får i oppdrag å veilede. Samtidig er det viktig å se kritisk på absolutter i rapporter som har status som forskning. Prosjekterende må se an sin oppdragsgiver. En statlig bedrift der alle fremdeles sitter i cellekontor kan neppe hoppe rett inn i de nye lokalene til Microsoft, og en bedrift med unge spillutviklere skal ikke ha samme lokaler som en gruppe advokater.

Løsningen av arbeidsarealene hos DNB og Statoil mener jeg er uheldig. Multitaskende eller ei, ingen liker å sitte i en møbelørken uten romlige referanser eller avgrensninger. Imidlertid er fokuseringen på fellesarealene hos DNB svært positivt. De mange og varierte sonene er kanskje et skritt på vei mot det mer hensynsfulle kontoret, der alle finner sin ønskede plass ut fra varierende behov. Forutsatt at man kan kombinere alle plassene i en arbeidsbygning og avgrenser arealene for støy, slik at alle kan jobbe mest mulig effektivt, vil vi kunne se en gevinst for den enkelte arbeidstager, men også for miljøet: arbeidsareal og fellessoner i kombinasjon kan gi oss rasjonelt utnyttede arealer.

Samtidig er den alternative arbeids-plassen, og vaner og forventninger hos menneskene som skal utføre arbeid, i flyt. Enkeltmennesket er i utvikling, og en ny generasjon som har andre referanser kommer til. Et forskningsresultat eller en spådom som diskuteres den ene dagen er kanskje ikke gyldig den neste. Vi som prosjekterende må derfor både ha kunnskapen – være åpne for individets og bedriftens behov – og flyte med.

EN

Alternative places to work

Article by Ellen Ledsten

A couple of decades ago, a few larger Norwegian companies started toying with the idea of trying out alternatives to the traditional cell office. Initially, these efforts concentrated on increasing area efficiency for sales companies, but after a time the collaborative potential of the open landscape came into focus. In this appraisal of the new head offices for DNB bank, Ledsten traces the development of what she terms alternative workspaces, a variety of open and flexible solutions for office design.

There is a dearth of actual research on this subject to support designers working in the field in Norway, says Ledsten, and media has tended to focus on the negative aspects of open plan offices. But the cell office nonetheless no longer holds sway. DNB’s new headquarters are an example in point of how large companies are currently imagining their physical workplace solutions. A basic condition for the shift has been the development of digital technologies, which means people are no longer tied to desks, says Ledsten. This gives a new focus on communal and shared space, with obvious collaborative advantages. However, this new focus seems to have pushed the individual workspaces further down on the list of priorities, in terms of design as well as placement.

What seems obvious is the need to keep a flexible mind about these developments, Ledsten concludes. New habits, new research and new experience will keep the workplace in flux for generations to come.

Ellen Ledsten is an interior architect MNIL and runs her own practice, Ledsten Arkitektur AS. She has been involved with several large office interiors and workplace projects. She is interiors editor for Arkitektur N.

Noter

• *1 Knut Inge Fostervoll: "Kontorlandskapet-en kilde til konflikt eller effektivitet". 2007. http://www.uio.no/om/samarbeid/samfunn-og-naringsliv/partnerforum/arrangementer/nettverk/arbeidsformer/2013/fostervold_201113.pdf

• *2 http://www.metamorfose.ntnu.no/Artikler/EFMC09/PaperEFMC_Blakstad_2009.pdf

• *3 http://www.forskningsradet.no/servlet/Satellite?c=Prosjekt&cid=1253981923334&pagename=bia/Hovedsidemal&p=1226993636093

• http://www.architectural-review.com/microsoft-building-by-sevil-peach-in-schiphol-the-nether-lands/8633364.article